Våren kommer

Jeg har i mars fått ærbødigst svinge meg 39 runder rundt solen, og konkluderer med at jeg blir ikke yngre, men heldig som får bli eldre. Det drypper fra tak, og våren er et faktum. Etter en merkelig vinter med mye regn, mildt vær, og glatt føre er vi definitivt klar for vår. Den gamle sjelen gledes over å se tidlige vårtegn i naturen. Snøspurven har flokket seg rundt huset i hopetall, og er et kjært vårtegn med de små lodne og hvite kroppene oppå snødekt plen. Med litt flaks får vi se litt sjeldne trekkfugler ved fôringsplassen.

Investert i virtuelle gjerder

Til årets beitesesong har vi investert i virtuelle gjerder til sinkyr og til de drektige kvigene som kalver før oktober. Dette har vi gledet oss veldig til å få i boks, og vi fikk faktisk dekket 70 prosent av kostnadene via Smil-midler fra kommunen. Det å spare arbeid på gjerding blir veldig bra, og vi får tatt i bruk gamle skogsbeiter på leiejord som ikke har gjerder.

Kviger som nådde inseminasjonsvekt tidlig

I februar og mars har det blitt kyr av våre første pulje med kviger som var gående med mor og ammetante. De har vokst godt gjennom hele livet sitt, og hadde vi inseminert bare etter vekt skulle de nok vært inseminert ved 11 måneders alder. Noe som hadde føltes veldig feil, utviklingsmessig. De har dermed kalvet ca. ved 23 måneder. Man har helt klart forventninger til generasjonen som har fått syndelige mengder med melk som kalv.

Generasjon- Z?

Kvige nr. 193, Ellie, fikk en god start, og oppførte seg eksemplarisk under melking og i vms. Så hun fikk frie tøyler, for å kunne utvikle seg selv og sin identitet. Flere blomstrer med frihet under ansvar, det gikk dessverre i motsatt retning for Ellie. Avspark/ufullstendig melking ble raskt en uvane, og til stor irritasjon, det er jo mye bedre når alt går som en lek! Ellie trivdes foreløpig ikke som melkeku, noe sky i lynnet og litt egenrådig ble det både celletall og lekkasje. Var det generasjon Z som viste seg her? Hadde vi kostet banen for hardt foran henne og brukt store ressurser i oppveksten for å få en forutsigbar fremtid for henne, for så at hun ikke kom seg selv i arbeid? Spørsmålene var mange. Hun hadde fremdeles ikke for vane å gå til melking selv etter 21 dager, men slikt er jeg ikke bekymret for, det kan plutselig løse seg. Det er verre når celletallet går veldig opp og ned, og det blir veldig spennende fra den ene melkingen til den andre, og ikke spesielt hyggelig med en kvige som har en nært forestående mastittbehandling foran seg, og ikke en lys fremtid. Tusenlappene kan raskt fly ut vinduet da, hvis de ikke allerede var på tur den veien. Det var ikke slike trekkfugler jeg så for meg.

Oksene, en betydelig del av driften

Den gamle løsdriftsfjøsen er endelig ferdigstilt som oksefjøs, og plass for sinkyr. Lars Erik, min bedre halvdel, kjente nok på slitasje i arbeidsmotivasjon både en og to ganger der. Vi har levert noen puljer med slakt, både av ren NRF og krysninger av Angus, Simmental, Limousin og Charolais. Og selvsagt jerseyoksen, som egentlig skulle vært ku, og krysningskvigene som skulle være okser. Fremover blir vi å fortsette med Simmental og Angus. Og gir rasen Blonde d`Aquitaine et nytt forsøk, nå som Lars Erik er eierinseminør. Oksebingene er delt opp i 5-6 dyr per binge. Siden det var madrasser av god kvalitet i liggebåsene etter melkekyrne, fikk oksene arve disse. Oksene trives, og er enkle, rolige vesener som egentlig ikke gjør så mye ut av seg. Det er et mål for oss at de skal være rene og vokse godt. Sånn sett fungerer liggebåsene utmerket. Vi fikk dessuten plass til en sykebinge, noe som kan være kjekt å ha.

Tålmodighet under utlasting

Det skal sies at vi er litt mer obs når oksene skal sendes til slakt, enn når kyrne skal leveres. De er av en helt annen natur og lar seg ikke jage på samme måte, og var ny lærdom for vår del. Vi har nok lært oss å være mer tålmodig, slik at utlastingen er trygg for oss og dyrebilsjåføren. Men samtidig beundrer jeg sjåføren som rolig flytter dyrene inne i bilen fra et rom til et annet. Hadde det vært meg måtte nok det blitt foretatt et klesskift av bukser etter en slik seanse.

Lars Erik er veldig flink og ivrig å måle oksene sin tilvekst, men vi har strevd litt med å treffe slaktevekten godt nok, noe som kan være vanskeligere med bare målbånd. Spesielt kjøttfeoksene har kraftigere muskulatur i bakpart, rygg og nakke, og vi har levert de litt tyngre enn planlagt ut ifra pris på kjøttet. Uansett er det gøy å se resultatene på slakteklasse og vekt, og spesielt stas synes jeg det var å få returkjøtt av NRF/angusoksen vår, Stig. Det ga mersmak!

Kjente meg som heksen i eventyret «Hans og Grete»

Det er nok ikke i alle yrkene du går studerer «kollegaene» dine og måler de med blikket for når de er slaktemodne. Satt litt på spissen var det flere enn en gang jeg kjente meg som heksen i eventyret «Hans og Grete», der jeg studerte kjøttfylde på både bakpart, rygg og nakke. For meg personlig er det ofte annerledes å sende oksene til slakt enn kyrne. Jeg kjenner mer på en følelse av sult, en sorg. For det er jo det de skal bli, mat for oss og befolkningen. Ikke minst er det en lettelse når de er trygt inne på slaktebilen. Jeg tenker og at det kan ikke være like mye følelser knyttet til hvert individ, da blir det utrolig slitsomt å være bonde når dyrene skal slaktes. Og det er ikke dermed sagt at vi ikke respekterer og bryr oss om de. For alle skal ha omsorg, mat og stell.

«Han er lang, vintern`n, men ikke evig»

Fremover blir det mer utetid, og etter en vinter preget av mye snørr og gørr hos oss og barna, og lange uker i julen og nyttår med fire barn som skulle gjennom vannkopper, håper vi at lysere tider betyr mindre sykdom. Gårdsliv er også familieliv, og når man jobber og bor sammen med partneren sin betyr det at vi er kolleger, venner, samarbeidspartnere og kjærester som skal drive gård sammen og få en hverdag sammen med fire barn til å gå opp. Vi er enkle hverdagsfolk, definitivt. Vi liker rutiner, og vi liker arbeid, og samtidig gleder jeg meg veldig til varme vårkvelder ute ved peisen sammen med kjæresten min, og lettere turer i skog og mark, og ny vekstsesong med alt den bringer. Jeg sier som Halvdan Sivertsen, «Han er lang, vintern'n, men ikke evig».